Arbeidskrav II, oppgave 2

Arbeidkrav II, oppgave 2

Analyse av Visuelt kulturuttrykk for barn med vekt på innhold og funksjon.

Oppgavevalg: Barnas Supershow, Kunst.

Produsert av og sendt på NRK i 2008

1. Innledning

Valget avoppgave falt på Barnas supershow fordi det er et program jeg ofte har sett sammen med barnebarn. Det er litt spennende og fordype seg i filosofien bak konseptet til denne serien.

2. Hoveddel

Innholdet.

Temaet i denne serien er å snu voksenverden og barneverden på hodet. Her er det barna som er de kloke og utfordrer de voksne til å gjøre slike ting som vi voksne forlanger av barn.

Budskapet i serien er rettet både til barn og voksne. Barna lærer seg at også de har en stemme i samfunnet, og at ting de sier og tenker kan være rett. Budskapet til oss voksne er helt klart. Slutt å tro at vi vet best hele tiden. Ikke undervurder barn.

Språket som blir brukt er enkelt og tydelig. Både barna og de voksne har et enkelt språk uten vanskelige ord og lange setninger. Barna har tydelig og klart stemmeleie, til tider nesten litt overdrevent tydelig. De voksne er mer litt som voksne pleier å være. Kan prate både fort og mye, det kan også være litt overdrevent, kanskje for å sette på spissen hvordan vi voksne kan høres ut.

De visuelle komponentene.

I denne episoden om kunst møter vi noen barn og voksne som er de faste personene i serien. Oddgeir er den voksenpersonen som alltid blir sendt ut på oppdrag av sine små oppdragsgivere. Han har en handsfree-telefon på øret, der han får inn beskjeder om hva han skal gjøre til enhver tid. I episoden om kunst er Oddgeir på et arkitektkontor. Han får der beskjed fra sine små venner om at han må forlange av arkitekten som har tegna et fint hus om å farge hele arket. Han må tegne grønt gress, gutt og jente med et hjerte mellom seg, en stor måke som skiter på taket av huset med mer. Hele opplegget er bygd på at det er litt pinlig å være voksen. Oddgeir blir tvunget til å gjøre alle beskjedene han får fra barna, godt oppdratt som han er så gjør han det.

I en annen scene ser vi en jente som sitter og skribler noe mens hun snakker i telefonen. Faren kommer og ser tegningen og skryter den opp i skyene. Han rammer den inn og henger den på stueveggen selv om jenta sier at dette bare er krot.

Videre er vi med en mor og hennes sønn på galleri, der vi ser hvor kjedelig det kan være for en liten gutt. Men vi får også en liten introduksjon av forskjellen på moderne kontra tradisjonell kunst. Litt lengre ut i episoden er vi med en mor og hennes datter på et galleri med moderne kunst. Der moren skal lære jenta litt om hva som er kunst. Det morsomme her er at moren tror et glatt gulv med en mopp ved siden av er kunsten. Jenta skjønner bedre og prøver å fortelle moren sin at dette ikke er kunst, men for sent. Moren faller så lang hun er og forstår at hun har dummet seg ut.

Hovedscenen der de fleste innslagene i serien foregår, kan minne om en garasje. Interiøret er i alle regnbuens farger. Det er blant annet flere malte rosa oljefat, mot nøytrale vegger. Draperier i mange farger. Litt røffe innslag av ”møbler”. ”Sofaene” er en kabriolet VW og en gammel jernseng. Bakebordet de bruker er en høvlebenk. Det er stålreoler med masser av plastdunker stående i hyllene. Klasseromstavle er også montert på den ene veggen. Sykler og andre naturlige garasjeting ligger rundt omkring. Som kontrast til alt det røffe inntrykket, henger det perler og glitter fra taket. Sterke farger på enkelte ting og vegger. Det er spottlys og røyk.

Ved de fleste scenene og opptakene enten det er på scenen/garsjen eller ute, så brukes det masse farger.

Barna er svært fargerikt kledd og veldig ”kule”. De har et aktivitetsnivå som er svært høyt, danser og hopper. Kan til tider virke ”hyper” De gjør hele tiden en masse morsomme ting, som å spille på mange instrumenter, hoppe, danse,

lage mat og spise gode saker.

Lyssettingen i rommet er som i et studio eller på en scene. da får vi ikke inntrykk av en garasje lenger, men det er vel også helt naturlig da dette faktisk er en scene med publikum nedenfor.

Barnekulturelt paradigme.

B.Bae: ”Å anerkjenne barn som subjekt betyr å møte den enkelte som et individ som kan forholde seg til seg selv, med rettigheter i forhold til egne tanker og følelser.” –”I dette lyset ser vi at det å behandle barn som subjekt – med respekt for deres opplevelsesverden - blir meget viktig ikke bare for å styrke barnets selvfølelse og mentale helse, men også for å unngå mobbing og utvikling av voldstendenser. Å møte barn som subjekt er vitalt for å legge grunnlag for medmenneskelighet og konstruktive relasjoner både i barnehage og andre steder”.- ”Det å begynne å se på barn som individer med rettigheter på linje med andre samfunnsmedlemmer, er relativt sett det nyeste skuddet på menneskerettighetsstammen. Her har vi nok et langt stykke å gå.”

Barnas Supershow holder en tydelig profil i tanken om barn som subjekt. Her kommer barnas egne tanker og meninger veldig godt fram. Voksne som ser serien får seg nok en vekker. Selv om programmet først og fremst er ment som ren underholdning, ufarlig sådan, ligger det nok under at vi bør bli flinkere til å lytte til barna og deres meninger. Vi får mange eksempler på hvor mye barn faktisk klarer på egen hånd, selv om programmet egentlig er instruert av voksne.

Avslutning

Jeg valgte episoden om ”Kunst” fordi det da ble mer i tråd med faget vårt.

I episoden var det mye fokus på at voksne bestandig maser om at de skal farge hele arket, bruke flere farger osv. Mange barn har sikkert også opplevd å få skryt for ting de slettes ikke har tenkt på som noe bra selv. Barn har også krotetegninger som oss voksne. Kanskje forteller denne episoden oss at vi må være flinkere til å høre med barnet om hva det synes er bra. I skolen og i barnehagen tror jeg at vi i dag har ganske mye fokus på dette, men fortsatt er det nok vår smak som er bestemmende for hva som er bra. Vi har lett for å rope ut når vi ser noe som er spennende. Vi kan nesten stoppe alt videre arbeid med bildet fordi vi synes det er så bra, selv om barnet sier at det ikke er ferdig. Jeg har selv måttet ta meg i det. Det jeg opplever når barnet får bestemme videre utvikling med arbeidet, er at det kan ta en helt annen retning og bli mye ”styggere”, men barnet er lykkelig for nå ble det som det skulle. Hvem av oss er det da som har mest rett? Jeg har gjort meg mange tanker omkring dette temaet, og må nok innrømme at jeg har lært mye av de små. Er deres syn på kunst mindre verdt enn mitt?

Som lærer kommer en ikke fra at en har en oppdragerrolle. Vi ser gjerne at en kommer med litt faktakunnskaper også i slike serier. Selv om vi har vokst i fra ”Lekestue” og slike veldig oppdragene programmer for barn i dag, var det også i denne serien et lite innslag om kunstformidling. En mor og hennes sønn var på galleri. Der så vi helt kort forskjellen på moderne kunst og mer tradisjonell figurativ kunst. Helt i tråd med en formingslærers ånd.

Selv synes jeg det er veldig artig med kunsthistorie og barn. Barn kan få helt andre opplevelser med både moderne og tradisjonell kunst enn oss voksne. Som oss voksne er de også individualister når det gjelder smak. Jeg har lært mye av barns oppfattelser av kunstutrykk, og en skal slett ikke undervurdere de.

Litteraturliste:

Borgesen 2004: s 160 -203

Artikkel av Vibeke Preus Bech: /www.regjeringen.no/nb/dep/kd/tema/barnehager/a-se-barn-som-subjekt---noen-konsekvense.html?id=440489

Barnas eget Supershow:

http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/390734